...for ett årsiden

"Snart kommer vintern, snart kommer den kalde fine tia!

Det er faktisk herlig å glede seg til noe, og jeg gleder meg

til det blir hakke kaldere så jeg faktisk kan gå i herlige

uggs uten å se dom ut, hive på meg dun jakka uten å svette

ihjel, kle på Tika den fine kåpa og få et takknemmelig

hig five fra labben hennes etterpå, før vi går tur oppå

knitrene kram snø. Jeg gleder meg til det blir mørkere

fordi da er det enda mer koselig å tenne lys, sitte foran

peisen med en stor kopp kakao med masse krem.

Men grunnen til at jeg gleder meg mest er fordi at når

snøen kommer for fullt er det ikke lenge igjen til jeg

bli mamma. Ikke lenge igjen til jeg skal kose meg med

gullet mitt, se han, klemme han og oppleve han. Tenk

nå er det bare knappe 15 uker igjen, og tiden går fort!

Skal prøve å nyte høsten til det fulle, komme meg mer

ut og sitte mindre på datan. Synes det er masse mer kos

å gå en kveldstur hånd i hånd med kristian og se en

overlykkelig Tika prøve å fange fugler høyt oppe i trærne.

høst er også en kald fin tid!"

Sitter å titter igjennom min egen blogg, slik som skjer av og til etter alt for mye tomrom på nettet og ikke mere nytt å lese. Liker å lese gamle innlegg og kom over det ovenfor. Fikk meg til å tenke tilbake for ett år siden, hvordan ting var da. Hvordan jeg gikk rundt å gledet meg, lurte på og tenkte på han inni magen min. Virker ikke så lenge siden jeg gikk rundt sånn, rart, hvordan jeg faktisk har lært han å kjenne, vet hvem han er og hva han liker/ikke liker. Hvordan han har blitt sånn, hvem er det som former hvem? Tror at Emil har forandret meg mye mer enn hva jeg klarer å forandre han, for han er bare seg selv i egen liten person. Han er den nye sjefen i hus, og det meste av dagene og planene våre går rundt han, Tika havner vel litt på sidelinja...

Før var jeg mye mer alene hjemme og hadde bare meg selv å tenke på.. og hvor mye mer oppmerksomhet Tika fikk... Før var hun lille babyen vår,  nå er hun nesten en sjalu storesøster som ikke liker at lille bror lugger i håret hennes og hun krever å få sin del av oppmerksomhetskaka. Får ofte dårlig samvittighet ovenfor henne, enda jeg vet at hun har det bra skulle jeg ønske at jeg hadde tid til å gå en lang tur med henne hver dag og leke på sisten på plena og gjemsel inne slik som før.

Tror den følesen av å ikke strekke til er noe alle kjenner på av å til. Enten det er ovenfor barna, venner, jobben, huset eller hunden. Er det noe de fleste føler og får dårlig samvittighet fordi de skulle ønske de rakk mer og fant på mer. Spesielt når man stadig får ett innblikk i andre sine aktive, idylliske liv på blogger eller facebook. Så stikker det litt når jeg føler egentlig ikke for å gjøre noe annet enn å sitte å se på tv og før jeg orker å gå tur med Tika "så skal jeg bare" først..

Syns det er bra Tika er flink til å minne meg på at det er på tide med tur, når hun vil leke, når matskåla er tom.... For hun gir ikke opp, hun gir ikke opp meg, hun bare venter og når jeg først har tatt på meg skoene, lua, jakka og skjerfet er det utrolig godt å faktisk gå en tur med henne fordi de gjør henne glad og da blir jeg glad....

....og når Emil endelig har lagt seg kommer hun å sluker all kosen hun kan få fra kristian og meg. Søte Tika vår <3