mandag 7. mars 2011

Har jeg mistet meg selv?


Vel så sitter jeg her å leser igjenom gamle blogginlegg, det er en på en måte to Katrine. Katrine før hun ble gravid og Katrine etter at hun ble gravid. For jeg har rett å slett glemt hvem jeg var. Hvem var jeg før jeg ble gravid? godt spørsmål. For med en gang jeg så gravid på den testen forandret jeg meg veldig. Gikk jo fra å bare være meg til og bli en til. Først ble alt som hadde med graviditeten veldig spennende å lese om. Det var jo noe som nesten opptok det meste av tiden min, sitte å lese side opp og side ned om gullet i magen, sitte å tenke på alt mulig, kjenne spark og glede seg til han kommer ut. Nå er han jo plutselig her og må si at alt forandrer seg, det er jo ingenting som er viktigere enn han, ikke jeg engang, det er jo det som har forandret seg mest. Prioriteringene jeg har hatt var mange, men nå er det bare en: at han skal ha det bra, så faller resten på plass først når han har det bra.

Så er det dette med interesser... jeg har jo fortsatt de samme interessene, men de interesserer meg ikke like mye som min egen baby. Når den største interessen av dem alle er en liten gutt, blir det jo som regel det eneste nye jeg har å fortelle til folk. Det rare er at jeg ikke blir lei av å fortelle om han, men jeg tror kanskje at andre blir lei av å høre på. Derfor prøver jeg heletiden å dempe babypraten, men det er da jeg på enmåte merker at jeg ikke har noe annet spennende å snakke om. Er vel da jeg føler at jeg har mistet bittelitt av meg selv oppi alt dette baby hysteriet.

Har lyst til å finne denne fine balansen mellom å være super mamma, god venninne, søt kjæreste og flink til å ivareta mine egne interesser. Til uka skal jeg så smått begynne å trene igjen, gjøre ferdig et par små prosjekt, og planlegge litt anerledes hvordan dagene skal bli. Tror det er viktig for meg selv og de rundt meg. Jeg forstår at jeg ikke kan være alt på engang, men kan ialfall prøve så godt jeg kan.


Viktigst av alt så er jeg mamma

6 kommentarer:

  1. Vi er tre:)
    Etter å ha vært hjemme i 3 år med to tette svangerskap, begynte jeg på jobb igjen i høst.
    Det var utrolig godt, men jeg merker at jeg har gått hjemme i en liten stillestående lykkeboble, mens verden har fortsatt å snurre:)
    Så nå har jeg begynt kampen for å finne igjen litt av meg selv:)
    Tror det er en periode de aller fleste av oss går igjennom,lykke til videre:)

    SvarSlett
  2. <3

    ja sant det. jeg har på en måte skapt meg min egen boble som jeg lever i, mens 18år gamle marianne fortsatt er inni meg en plass og bare venter på å komme ut igjen men vet ikke hvordan.

    SvarSlett
  3. viktig å ta vare på se sjøl :) syns du har blitt flink i marianne <3

    anonym: regner med at vi ikke er de eneste som har det slik, gleder meg allerede til å beynne å jobbe igjen, men nyet å være hjemme med Emil, en lykkeboble som fort kan sprekke hvis jeg glemmer hvem jeg er ..

    SvarSlett
  4. Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, jeg har enda ikke funnet den jenta jeg var den gang jeg ble gravid. Den som ble med på det meste, elsket å være sammen med venner, kjøre bil og feste. Nå har jeg havnet der alt med Adine kommer først, uansett. Jeg har heller Adine enn å ha muligheten å bli me jentene på byen, selv om hun bare sover!! Jeg vil ikke gå glipp av ett sek sammen med henne, men det er ikke sunt. Jeg sliter enda med å finne ut hva jeg skal gjøre for å gjøre noe JEG liker, men da finner jeg bare ut at jeg liker Adine, så hvorfor ikke bare være sammen med henne. Å ang. den babypraten, prat i vei. Dine venner prater sikkert ut om problemer med kjæresten/gutter, fest og fylleangst, og sånne ting som er uviktige for deg, å da kan vell du få snakke om det fantastiske med å få baby :)) Ekte venninner, tåler det, eller så sier de fra når det blir nok :)

    SvarSlett

Legg gjerne igjen en kommentar, det setter jeg pris på :)